Gonna Prove I'm a man, can't you understand?

Tenk tilbake nå... Hvorfor var det vi begynte å like rock'n'roll? Var det fordi at tekstene var så bra, fordi musikken var kompleks og utfordrende? Selvfølgelig ikke... Det var rett og slett den tøffeste musikken som fantes! Og av og til blir jeg påminnet hvor enkelt og gøy det egentlig var (og er)... Young Heart Attack var et band som dukket opp i Austin, Texas (selvfølgelig), i 2001. De ga ut et strålende album, Mouthful of love, og en ikke fullt så bra oppfølger, og så forsvant de, som så mange har gjort, uten at så alt for mange la merke til det. Men førstealbumet står som en påle i min samling, og få ting får meg i bedre humør på mørke dager. Her er Starlite...

New Zealand neste...

Det er så vidt jeg vet ikke så mye Jimmy Page og meg har til felles, men en ting har vi: Vi er begge fans av en av New Zealands største stjerner, Bic Runga. Bic, som er av maori-kinesisk slekt, debuterte i 1997 med albumet "Drive", en plate som gikk rett til topps på listene i hjemlandet, og er visstnok det mestselgende album noensinne på New Zealand. Oppfølgeren "Beautiful collision" kom i 1999, og den foreløpig siste platen hennes, "Birds", kom ut i 2005. Nå er hun visstnok iferd med å fullføre en ny utgivelse som skal komme utpå nyåret.

Musikalsk hører hun til i det som særdeles upresist kalles "singer/songwriter" kategorien, med låter som beveger seg ifra viser, til pop og videre nesten til jazzen, selv om hun absolutt ikke er noen jazzartist. Tekstene spinner stort sett rundt det evige temaet kjærligheten, men finslig utført, og uten alt for mange klisjéer.

Her er en akkustisk konsertversjon av "Say after me" ifra siste utgivelsen... Fint, hva?

Torsdag før fredag før fridag for faen!

Det er noen dager siden det skjedde, men dette er stort for et gammelt pønkehjerte... Jøran Rudi, den tidligere gitaristen i Kjøtt, har lagt ut alt de spilte inn til fri nedlasting. En kjempesamling norsk rockehistorie, og attpåtil i topp lydkvalitet.

For de som ikke vet det, så var Kjøtt et band som eksisterte imellom 1979 og 1981, en periode hvor norsk rock virkelig var på høyden. Som (styre)medlem av Stavanger Rockeklubb hadde jeg gleden av å se dem live på det (dengang) nokså nedslitte Rosenkildehuset, i forbindelse med lanseringen av deres første, og siste, fullengde album, Op. En av de første konsertene som virkelig gjorde inntrykk på en ung pode!

Og nå kan de altså nytes igjen, gratis og i moderne (digital) innpakning. Julen begynner tidlig i år :-)

Det ligger noen opptak med dem på Youtube. Desverre er kvaliteten på de fleste nokså laber, men jeg fant i hvert fall en som lyder bra. Klassisk låt er det også. Her en Mannen på taket...

Helt sikkert, altså!!!

Det er bare å innrømme det. Jeg er kjempemisunnelig på svenskene. Det landet er et oppkomme av bra popmusikk, og jeg er svak for god pop.

Jeg blir stadig slått av hvor strålende den rene popen kan være. Den er på en måte det basale musikkuttrykket, og det vi alle begynner med. For hva er vel barnesangene vi først lærer, annet enn evige pophits? Enkle melodilinjer, refrenger som limer seg fast i hjernen, og tekster som innbyr til å synge med på. Problemet inntreffer først senere i livet, du blir eldre, men popmusikken er stort sett like infantil...

Det er her artister som Annika Norlin kommer inn i bildet. Under to forskjellige artistnavn, Hello Saferide i sin engelskspråklige utgave, og Säkert! i den svenske, lager hun intelligent popmusikk for voksne mennesker. Tekstene hennes er blandt de ypperste som skrives for tiden, og låtene er en perlerad av gode melodier. Den tidligere journalisten (og fremtidige psykologen, hvis hun fullfører studiene hun begynte på i fjor), hadde egentlig ikke tenkt å utgi mer enn en plate under sitt svenske alias, men her er første videoen ifra hennes nye album Facit.

Syberia

Noen temaer bare limer seg fast i den musikalske hukommelsen, slike som temaet til The Pink Panther o.l. Men ikke alle er husket av like mange. Filmmusikk har et stort publikum, selv på plate, og uten bilder. Spillmusikk derimot, er fortsatt i ferd med å bli etablert som et "høyverdig" musikalsk uttrykk - og klisjéene dominerer så langt jeg har hørt, fortsatt mediet.

Men noen få musikalske øyeblikk har festet seg etter alt for mange timer foran skjermen, og her et et av de fineste... Dimitri Bodiansky og Nicolas Varleys musikk til "Syberia", et av de mest formfullendte spill jeg noensinne har hatt gleden av å spille. Temaet får meg stadig til å tenke på Brahms, av en eller annen grunn, og da særlig tredje satsen i hans tredje symfoni. Det er noe med stemningen som får assosiasjonene i gang... Uansett, skal du spille ett spill på pc'en din, så går du ikke feil med dette, hverken hva gjelder musikken, Benoit Sokals nydelige illustrasjoner, eller historien som sådan.

God fornøyelse!

Zen???

 Det er på tide å riste løs igjen. Her er et band som er rimelig nytt i mine ører, selv om de, ifølge hovedmannen Devin Townsend, muligens allerede er oppløst. En venn av meg har i lang tid kilt ambolten, hammeren osv. med stadige drypp av det denne gjengen klarer, og jeg gir meg - dette er digg!

Angående den låten som ligger klar nedenunder, så har den godeste Devin enten forstått mer enn mange, eller så er det bare ironi... Uansett river det skikkelig!

 Connect now and emerge...

Sterke følelser!

Så er ferien over, og det er på tide med litt mer godlyd. Siden det er så lenge siden sist, så føle jeg at det er på sin plass med noe skikkelig staselig, nemlig opera. Under festspillene i Salzburg i 2005 ble bl.a. Verdis "La Traviata" fremført. Solistene var den russiske sopranen Anna Netrebko og den meksikanske tenoren Rolando Villazón. Fremføringen ble en sensasjon, og de to ble utropt til operaverdenens nye drømmepar. Forestillingen finnes både på DVD og CD, og begge kan varmt anbefales, men det er ikke ifra den jeg vil hente dagens klipp...

De to har nemlig gjort mye annet sammen siden 2005, bl.a. en filminnspilling av Puccinis "La Boheme", en opera som inneholder den fantastiske duetten "O soave fanciulla". Klippet under er ikke ifra filmen, men ifra en utendørskonsert i Berlin i 2008, uten at det gjør noe som helst. Klarer du å høre dette uten at gåsehuden reiser seg, bør du søke hjelp... God fornøyelse!

Hanna spiller Schubert

Tilbudskasser i plateforretninger har alltid vært potensielle gullgruver for min musikksamling. De er et ypperlig sted å smake på nye ting, artister som kanskje kan være noe, komponister jeg har hatt lyst til å høre nærmere på osv.

I København for noen uker siden fant jeg en nydelig platebutikk, Bånd & Plade Centret, som spesialiserer seg på klassisk musikk. De hadde massevis av plater på tilbud, bl.a. en utgivelse med den for meg ukjente pianisten Hanna Shybayeva. På platen spiller hun to sonater av Franz Schubert, D959 og D784. Siden jeg i det siste har brukt mye tid på å lytte til Beethovens pianosonater, og siden Schubert var svært inspirert av ham, så var dette en gyllen anledning til å bli bedre kjent med både komponisten og utøveren.

Første lytting ble gjort med hodetelefoner, og det er en time jeg ikke glemmer med det første! Både hennes tekniske kontroll og emosjonelle engasjement er imponerende. Hun har da også sanket en haug med priser rundt omkring i verden, både ifra hjemlandet Hviterussland, fra sitt nye hjemland Nederland, og mange andre steder.

Her er andre-satsen fra sonaten i A-dur, D959. Selv om Youtube dessverre har litt for dårlig lydkvalitet til helt å yte slik musikk rettferdighet, så gir det ihverfall et inntrykk av skjønnheten og nerven i denne musikken...

KT er tilbake...

På Mai-Jazz i 2004 var jeg på en strålende konsert med det engelske bandet Oi Va Voi. Med seg hadde de en gjestevokalist som i pausen spilte noen av sine egne låter. Etter konserten kjøpte jeg bandets cd, samt en 7" vinylsingel med den første utgivelsen til vokalisten. Begge deler ble selvfølgelig behørig signert.

Noen få uker senere fikk BBC-programleder Jools Holland et avbud til sitt faste tv-show Later with Jools Holland, og han inviterte samme vokalist som hadde gjestet med Oi Va Voi i Stavanger... Dagen etterpå var KT Tunstall storstjerne! Kort tid etter kom debutalbumet "Eye to the telescope", og det ble etterfulgt av ytterligere to album, "Acoustic Extravaganza" i 2006 og "Drastic Fantastic" i 2007.

Og nå er hun tilbake. "Tiger Suit" slippes i september, og her er første video-smakebit...

Det er sommer, det er sol, og det er dommedag!

På tide å riste løs litt her! Svenske Arch Enemy har én ting til felles med forrige band, begge har kvinnelig vokalist. Men de kunne ikke vært mer forskjellige. Her snakker vi Death Metal, nærmere bestemt melodisk death metal, også kjent som Göteborg-metal, ettersom det var der sjangeren oppsto.

Arch Enemy er opprinnelig en supergruppe ifra Halmstad i sør-Sverige. De ble dannet i 1996, og i 2000 ansatte de den tyske journalisten Angela Gossow som vokalist. Hun er så langt den eneste kvinnelige growler jeg har hørt, og lenger vekk ifra feminine vokal-idéaler kan du vanskelig komme. Kombinert med to gitarister og en solid rytmeseksjon, genererer Arch Enemy musikk som, om den ikke er den mest kompromissløse metal jeg har hørt, er spenstig så det holder!

Her er en låt fra 2005-albumet Doomsday Machine...

Det er sommer, det er sol og det er søndag!

Det er søndag, og mer unnskyldning enn det trenger jeg ikke for å hente opp igjen et av 90-tallets fineste band, engelske The Sundays. Det er ikke så mye jeg vet om dem, annet enn at gruppa ble startet av paret Harriet Wheeler og David Gavurin sammen med et par venner. De debuterte på plate i 1990, og to til fulgte i henholdsvis '92 og '97. Etter det har det blitt stille fra The Sundays, vistnok fordi grunnleggerne er mer opptatt av barneoppdragelse enn musikk for tiden...

Nyt denne perlen fra 1990, deres andre singel, "Here's where the story ends".

God natt!

Det er grått og trist der ute, og regner høljer ned. Tydeligvis er sommeren på hell. Seint begynner det óg å bli, så jeg kan vel like så godt gå å legge meg. Men hvem skal synge godnattt-sangen? Enkelt! Det skal The Barnsley Nightingale, stemmen John Peel kalte Englands vakreste, Kate Rusby. Kate er desverre ikke så kjent her på våre trakter, men i Storbritania er hun en av de fremste representantene for moderne folkemusikk. Og jeg er svak for britisk musikk, helt siden jeg som liten gikk rundt og trallet på Scarborough Fair og andre nydelige viser.

Sannsynligvis har det sammenheng med min begeistring for Robin Hood, sånn ca et par uker etter at jeg lærte å lese... Holmen i vest ble en permanent kulturpåvirkning, og det skjedde mye nydelig der før 4 karer fra Liverpool begynte å spille sammen...

Men tilbake til Kate Rusby. Etter at jeg hørte henne første gang på BBC, skaffet jeg meg en dvd av en konsert hun ga i Leeds. Den ble vistnok utgitt, fordi den etter hvert store tilhengerskaren hennes utenfor de Britiske øyer skulle få se en konsert. Hun har et kraftig tilfelle av flyskrekk, og gir derfor skjeldent konserter i utlandet. Leed-konserten har surret og gått jevnt og trutt siden, og etter hvert har den blitt supplert med flere utgivelser.

Her er en av de fineste visene på dvden, Who will sing me lullabies? God natt, og sov godt!

The Concert

Det finnes svært mange podkaster tilgjengelige på nettet, mange av dem om og med musikk i alle mulige sjangere. Men én sjanger er ganske dårlig representert, nemlig klassisk musikk. Det finnes noen reklamesaker for plateselskaper, et par orkestre podkaster omtaler om sine egne konserter, og det finnes noen diskusjonsprogrammer om ymse aspekter innen klassisk musikk. Men kun én podkast sender hele musikkstykker, uavbrutt, og med en jevn utgivelsesfrekvens, og det er The Concert.

The Concert er en utgivelse fra Isabella Stewart Gardner Museum i Boston. Muséet har vært i drift siden 1903, og det har vært uforandret siden grunnleggerens død i 1924. Ingenting endres her, i samsvar med grunnleggerens testamente. Bilder flyttes ikke, møbler skiftes ikke ut osv. Men musikk fyller stadig stedet flere ganger i uken, og mange av konsertene blir tatt opp. Podkasten de publiserer, er lisensiert under Creative Commons, noe som bl.a. betyr at den er fritt distribuerbar.

To ganger i måneden slipper de en sending fylt med kammermusikk i alle varianter, fremført både av veletablerte musikere og nyere navn. Foreløpig har de kommet opp i 99 sendinger, samtlige fortsatt tilgjengelige. Hvis du bare vil ha noen bestemte verk, så er mye av musikken de har utgitt, også tilgjengelig i et bibliotek sortert etter komponist og utøver.

Kammermusikkfestivalen i Stavanger begynner neste uke - her kan du forhåndstarte med timevis av flott musikk...

Hung over as the queen in Maida Vale

Noen få ganger i livet hører du musikk som virkelig er annerledes, som forvirrer, provoserer, og hvis du er heldig, åpner ørene for nye måter å lytte på. Jeg innbiller meg at det var det som skjedde på 50-tallet, når rocken først gjorde seg gjeldende. Syrehodene på slutten av 60-tallet klarte det, og det samme gjorde sannsynligvis hip-hopen for mange. Men ikke all nyskapende musikk får et slikt nedslagsfelt som disse. Av og til er avviket for stort til at det sprer seg til et større publikum og til flere utøvere. Det blir for krevende for lytterne og for lite radiovennlig til at særlig mange formildler det.

Første gang jeg hørte Godspeed You Black Emperor! var et slikt øyeblikk av forvirring og irritasjon for meg. Jeg klarte ikke umiddelbart å plassere dette inn på kartet. Ikke var det rock, selv om bass, gitar og trommer spiller en avgjørende rolle i musikken. Ikke var det hjemme i den klassiske leiren, trass den utstrakte bruken av strykere, samt en gjennomgående orkester-kvalitet i måten det hele bygges opp. Pop var det definitivt ikke, med stykker som bare unntaksvis er kortere enn 15  minutter. Men det var facinerende, og jeg fortsatte å lytte, oppsøkte flere verker, og gradvis ble storheten i det jeg hørte på hørbar.

Gybe!, som navnet ofte forkortes, er et kollektiv fra Montreal i Canada. Antallet medlemmer har stadig variert, men en base på 9 er mer eller mindre med hele tiden. Musikken er i hovedsak instrumental, men en utstrakt bruk av reallyd, monologer og andre klipp, gir musikken flere fasetter. Stykkene veksler mellom langsomme, rolige partier, og kraftige, intense deler, uten å gå over i støy, som f.eks. Sonic Youth er kjent for.

I januar 1999 gjorde gybe! et av de fineste opptakene jeg har hørt. I en John Peel Session i BBC framførte de "Hung over as the queen i Maida Vale", et tredelt verk på litt under 20 minutter. Her finner du alle de overnevnte virkemidlene, samt et par av de fineste melodiene de har komponert. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har gått hjem på sene kvelder, med akkurat dette stykket på mp3-spilleren. Stemningsfullt og storslagent, og selv bakgrunnsstøyen ifra FM-sendingen føyer seg inn i helheten på en ypperlig måte.

Musikken er dessuten helt lovlig å laste ned. Bandet har selv gitt sin godkjenning til at The Internet Archive publiserer opptak av dem (og en rekke andre artister). Men merk at filen er i flac-format, og derfor ganske stor (97,8 MB). Trenger du et program for å spille flac, så kan det hentes på her.

Drums in the dark

Av og til skjer det plutselig. Liggende i sengen, på vei til å sovne. Radioen lavt på i bakgrunnen. Så starter en rytme, en stemme synger og jeg er våken på et blunk. Sevara Nazarkhan klarte det. Hennes sang "Galdir", ifra en plate jeg ikke engang aner hvordan jeg skal få tak i, gjorde at jeg lå halvvåken i en uke til, i håp om at jeg skulle klare å fange navnet på artisten eller sangen den neste gangen Charlie Gillett snurret plater i BBC. Heldigvis var jeg ikke alene, for neste program inneholdt samme sang, på oppfordring av en rekke andre søvnløse musikkelskere. Platen har jeg aldri funnet, men takket være YouTube, så går det ihvertfall an å høre sangen...

Artisten er forøvrig ifra Usbekistan, og en av dem som hørte sendingen den samme natten som meg var Peter Gabriel. Han ga henne sporenstreks platekontrakt på sitt selskap, Real Wold, og hun har foreløpig utgitt to album der, samt turnert i sammen med ham.

Hvorfor opprette enda en blogg om musikk? Det er tusenvis av dem der ute, mesteparten av dem leses toppen av skribentens nærmeste familie og venner, og mesteparten av dem er sant og si ikke særlig gode. Musikk er dessuten så definitivt redusert til en vare, og ikke en særlig eksklusiv en, heller. Det utgis mer av den nå enn noensinne tidligere, samtidig som den selger mindre og mindre. Uten særlig mye mer enn Google til hjelp, så kan stort sett all musikk framskaffes gratis. Hvis du ikke engang gidder å laste ned musikken, så kan du bare gå inn på Spotify og streame så mye du vil...

Men så finnes det sånne som meg da, som faktisk elsker musikk. Uavhengig av pris, medium og status, så er jeg fullstendig avhengig av den. Jeg nyter å sitte fullstendig stille og bare lytte, gjerne med øynene lukket og huset tomt, sånn at ingenting hindrer meg ifra å høre den siste, nesten uhørlige fiolintonen, eller innsuget av luft før vokalisten igjen synger. Jeg kan få gåsehud av en bassgang som nærmer seg kjellerdypet, og en strøken C fra en god sopran kan umiddelbart starte produksjonen i tåregangene.

En kollega sa nettopp til meg, litt betuttet, at det ikke lenger er mulig å misjonere musikk til folk - de er rett og slett ikke interessert. Men en blogg som denne kan vel kanskje ses på som et lite motargument. Jeg liker å misjonere god musikk! Den fortjener å bli hørt, og noen må jo si ifra.. Dessuten er det jo moro å sette ord på hva det er man liker - forsøke det umulige i å oversette ifra toner til setninger. Derfor, så lenge det er gøy, vil jeg forsøke meg med en smule misjonsvirksomhet for Apollon, musikkens gud (m.m).

Musikk: FSOL Lifeforms single, Virgin Records 1994