Hanna spiller Schubert

Tilbudskasser i plateforretninger har alltid vært potensielle gullgruver for min musikksamling. De er et ypperlig sted å smake på nye ting, artister som kanskje kan være noe, komponister jeg har hatt lyst til å høre nærmere på osv.

I København for noen uker siden fant jeg en nydelig platebutikk, Bånd & Plade Centret, som spesialiserer seg på klassisk musikk. De hadde massevis av plater på tilbud, bl.a. en utgivelse med den for meg ukjente pianisten Hanna Shybayeva. På platen spiller hun to sonater av Franz Schubert, D959 og D784. Siden jeg i det siste har brukt mye tid på å lytte til Beethovens pianosonater, og siden Schubert var svært inspirert av ham, så var dette en gyllen anledning til å bli bedre kjent med både komponisten og utøveren.

Første lytting ble gjort med hodetelefoner, og det er en time jeg ikke glemmer med det første! Både hennes tekniske kontroll og emosjonelle engasjement er imponerende. Hun har da også sanket en haug med priser rundt omkring i verden, både ifra hjemlandet Hviterussland, fra sitt nye hjemland Nederland, og mange andre steder.

Her er andre-satsen fra sonaten i A-dur, D959. Selv om Youtube dessverre har litt for dårlig lydkvalitet til helt å yte slik musikk rettferdighet, så gir det ihverfall et inntrykk av skjønnheten og nerven i denne musikken...

KT er tilbake...

På Mai-Jazz i 2004 var jeg på en strålende konsert med det engelske bandet Oi Va Voi. Med seg hadde de en gjestevokalist som i pausen spilte noen av sine egne låter. Etter konserten kjøpte jeg bandets cd, samt en 7" vinylsingel med den første utgivelsen til vokalisten. Begge deler ble selvfølgelig behørig signert.

Noen få uker senere fikk BBC-programleder Jools Holland et avbud til sitt faste tv-show Later with Jools Holland, og han inviterte samme vokalist som hadde gjestet med Oi Va Voi i Stavanger... Dagen etterpå var KT Tunstall storstjerne! Kort tid etter kom debutalbumet "Eye to the telescope", og det ble etterfulgt av ytterligere to album, "Acoustic Extravaganza" i 2006 og "Drastic Fantastic" i 2007.

Og nå er hun tilbake. "Tiger Suit" slippes i september, og her er første video-smakebit...

Det er sommer, det er sol, og det er dommedag!

På tide å riste løs litt her! Svenske Arch Enemy har én ting til felles med forrige band, begge har kvinnelig vokalist. Men de kunne ikke vært mer forskjellige. Her snakker vi Death Metal, nærmere bestemt melodisk death metal, også kjent som Göteborg-metal, ettersom det var der sjangeren oppsto.

Arch Enemy er opprinnelig en supergruppe ifra Halmstad i sør-Sverige. De ble dannet i 1996, og i 2000 ansatte de den tyske journalisten Angela Gossow som vokalist. Hun er så langt den eneste kvinnelige growler jeg har hørt, og lenger vekk ifra feminine vokal-idéaler kan du vanskelig komme. Kombinert med to gitarister og en solid rytmeseksjon, genererer Arch Enemy musikk som, om den ikke er den mest kompromissløse metal jeg har hørt, er spenstig så det holder!

Her er en låt fra 2005-albumet Doomsday Machine...

Det er sommer, det er sol og det er søndag!

Det er søndag, og mer unnskyldning enn det trenger jeg ikke for å hente opp igjen et av 90-tallets fineste band, engelske The Sundays. Det er ikke så mye jeg vet om dem, annet enn at gruppa ble startet av paret Harriet Wheeler og David Gavurin sammen med et par venner. De debuterte på plate i 1990, og to til fulgte i henholdsvis '92 og '97. Etter det har det blitt stille fra The Sundays, vistnok fordi grunnleggerne er mer opptatt av barneoppdragelse enn musikk for tiden...

Nyt denne perlen fra 1990, deres andre singel, "Here's where the story ends".

God natt!

Det er grått og trist der ute, og regner høljer ned. Tydeligvis er sommeren på hell. Seint begynner det óg å bli, så jeg kan vel like så godt gå å legge meg. Men hvem skal synge godnattt-sangen? Enkelt! Det skal The Barnsley Nightingale, stemmen John Peel kalte Englands vakreste, Kate Rusby. Kate er desverre ikke så kjent her på våre trakter, men i Storbritania er hun en av de fremste representantene for moderne folkemusikk. Og jeg er svak for britisk musikk, helt siden jeg som liten gikk rundt og trallet på Scarborough Fair og andre nydelige viser.

Sannsynligvis har det sammenheng med min begeistring for Robin Hood, sånn ca et par uker etter at jeg lærte å lese... Holmen i vest ble en permanent kulturpåvirkning, og det skjedde mye nydelig der før 4 karer fra Liverpool begynte å spille sammen...

Men tilbake til Kate Rusby. Etter at jeg hørte henne første gang på BBC, skaffet jeg meg en dvd av en konsert hun ga i Leeds. Den ble vistnok utgitt, fordi den etter hvert store tilhengerskaren hennes utenfor de Britiske øyer skulle få se en konsert. Hun har et kraftig tilfelle av flyskrekk, og gir derfor skjeldent konserter i utlandet. Leed-konserten har surret og gått jevnt og trutt siden, og etter hvert har den blitt supplert med flere utgivelser.

Her er en av de fineste visene på dvden, Who will sing me lullabies? God natt, og sov godt!

The Concert

Det finnes svært mange podkaster tilgjengelige på nettet, mange av dem om og med musikk i alle mulige sjangere. Men én sjanger er ganske dårlig representert, nemlig klassisk musikk. Det finnes noen reklamesaker for plateselskaper, et par orkestre podkaster omtaler om sine egne konserter, og det finnes noen diskusjonsprogrammer om ymse aspekter innen klassisk musikk. Men kun én podkast sender hele musikkstykker, uavbrutt, og med en jevn utgivelsesfrekvens, og det er The Concert.

The Concert er en utgivelse fra Isabella Stewart Gardner Museum i Boston. Muséet har vært i drift siden 1903, og det har vært uforandret siden grunnleggerens død i 1924. Ingenting endres her, i samsvar med grunnleggerens testamente. Bilder flyttes ikke, møbler skiftes ikke ut osv. Men musikk fyller stadig stedet flere ganger i uken, og mange av konsertene blir tatt opp. Podkasten de publiserer, er lisensiert under Creative Commons, noe som bl.a. betyr at den er fritt distribuerbar.

To ganger i måneden slipper de en sending fylt med kammermusikk i alle varianter, fremført både av veletablerte musikere og nyere navn. Foreløpig har de kommet opp i 99 sendinger, samtlige fortsatt tilgjengelige. Hvis du bare vil ha noen bestemte verk, så er mye av musikken de har utgitt, også tilgjengelig i et bibliotek sortert etter komponist og utøver.

Kammermusikkfestivalen i Stavanger begynner neste uke - her kan du forhåndstarte med timevis av flott musikk...

Hung over as the queen in Maida Vale

Noen få ganger i livet hører du musikk som virkelig er annerledes, som forvirrer, provoserer, og hvis du er heldig, åpner ørene for nye måter å lytte på. Jeg innbiller meg at det var det som skjedde på 50-tallet, når rocken først gjorde seg gjeldende. Syrehodene på slutten av 60-tallet klarte det, og det samme gjorde sannsynligvis hip-hopen for mange. Men ikke all nyskapende musikk får et slikt nedslagsfelt som disse. Av og til er avviket for stort til at det sprer seg til et større publikum og til flere utøvere. Det blir for krevende for lytterne og for lite radiovennlig til at særlig mange formildler det.

Første gang jeg hørte Godspeed You Black Emperor! var et slikt øyeblikk av forvirring og irritasjon for meg. Jeg klarte ikke umiddelbart å plassere dette inn på kartet. Ikke var det rock, selv om bass, gitar og trommer spiller en avgjørende rolle i musikken. Ikke var det hjemme i den klassiske leiren, trass den utstrakte bruken av strykere, samt en gjennomgående orkester-kvalitet i måten det hele bygges opp. Pop var det definitivt ikke, med stykker som bare unntaksvis er kortere enn 15  minutter. Men det var facinerende, og jeg fortsatte å lytte, oppsøkte flere verker, og gradvis ble storheten i det jeg hørte på hørbar.

Gybe!, som navnet ofte forkortes, er et kollektiv fra Montreal i Canada. Antallet medlemmer har stadig variert, men en base på 9 er mer eller mindre med hele tiden. Musikken er i hovedsak instrumental, men en utstrakt bruk av reallyd, monologer og andre klipp, gir musikken flere fasetter. Stykkene veksler mellom langsomme, rolige partier, og kraftige, intense deler, uten å gå over i støy, som f.eks. Sonic Youth er kjent for.

I januar 1999 gjorde gybe! et av de fineste opptakene jeg har hørt. I en John Peel Session i BBC framførte de "Hung over as the queen i Maida Vale", et tredelt verk på litt under 20 minutter. Her finner du alle de overnevnte virkemidlene, samt et par av de fineste melodiene de har komponert. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har gått hjem på sene kvelder, med akkurat dette stykket på mp3-spilleren. Stemningsfullt og storslagent, og selv bakgrunnsstøyen ifra FM-sendingen føyer seg inn i helheten på en ypperlig måte.

Musikken er dessuten helt lovlig å laste ned. Bandet har selv gitt sin godkjenning til at The Internet Archive publiserer opptak av dem (og en rekke andre artister). Men merk at filen er i flac-format, og derfor ganske stor (97,8 MB). Trenger du et program for å spille flac, så kan det hentes på her.