Monday 29 November 2010

New Zealand neste...

Det er så vidt jeg vet ikke så mye Jimmy Page og meg har til felles, men en ting har vi: Vi er begge fans av en av New Zealands største stjerner, Bic Runga. Bic, som er av maori-kinesisk slekt, debuterte i 1997 med albumet "Drive", en plate som gikk rett til topps på listene i hjemlandet, og er visstnok det mestselgende album noensinne på New Zealand. Oppfølgeren "Beautiful collision" kom i 1999, og den foreløpig siste platen hennes, "Birds", kom ut i 2005. Nå er hun visstnok iferd med å fullføre en ny utgivelse som skal komme utpå nyåret.

Musikalsk hører hun til i det som særdeles upresist kalles "singer/songwriter" kategorien, med låter som beveger seg ifra viser, til pop og videre nesten til jazzen, selv om hun absolutt ikke er noen jazzartist. Tekstene spinner stort sett rundt det evige temaet kjærligheten, men finslig utført, og uten alt for mange klisjéer.

Her er en akkustisk konsertversjon av "Say after me" ifra siste utgivelsen... Fint, hva?


Thursday 18 November 2010

Torsdag før fredag før fridag for faen!

Det er noen dager siden det skjedde, men dette er stort for et gammelt pønkehjerte... Jøran Rudi, den tidligere gitaristen i Kjøtt, har lagt ut alt de spilte inn til fri nedlasting. En kjempesamling norsk rockehistorie, og attpåtil i topp lydkvalitet.

For de som ikke vet det, så var Kjøtt et band som eksisterte imellom 1979 og 1981, en periode hvor norsk rock virkelig var på høyden. Som (styre)medlem av Stavanger Rockeklubb hadde jeg gleden av å se dem live på det (dengang) nokså nedslitte Rosenkildehuset, i forbindelse med lanseringen av deres første, og siste, fullengde album, Op. En av de første konsertene som virkelig gjorde inntrykk på en ung pode!

Og nå kan de altså nytes igjen, gratis og i moderne (digital) innpakning. Julen begynner tidlig i år :-)

Det ligger noen opptak med dem på Youtube. Desverre er kvaliteten på de fleste nokså laber, men jeg fant i hvert fall en som lyder bra. Klassisk låt er det også. Her en Mannen på taket...




Monday 15 November 2010

Helt sikkert, altså!!!

Det er bare å innrømme det. Jeg er kjempemisunnelig på svenskene. Det landet er et oppkomme av bra popmusikk, og jeg er svak for god pop.

Jeg blir stadig slått av hvor strålende den rene popen kan være. Den er på en måte det basale musikkuttrykket, og det vi alle begynner med. For hva er vel barnesangene vi først lærer, annet enn evige pophits? Enkle melodilinjer, refrenger som limer seg fast i hjernen, og tekster som innbyr til å synge med på. Problemet inntreffer først senere i livet, du blir eldre, men popmusikken er stort sett like infantil...

Det er her artister som Annika Norlin kommer inn i bildet. Under to forskjellige artistnavn, Hello Saferide i sin engelskspråklige utgave, og Säkert! i den svenske, lager hun intelligent popmusikk for voksne mennesker. Tekstene hennes er blandt de ypperste som skrives for tiden, og låtene er en perlerad av gode melodier. Den tidligere journalisten (og fremtidige psykologen, hvis hun fullfører studiene hun begynte på i fjor), hadde egentlig ikke tenkt å utgi mer enn en plate under sitt svenske alias, men her er første videoen ifra hennes nye album Facit.