Zen???

 Det er på tide å riste løs igjen. Her er et band som er rimelig nytt i mine ører, selv om de, ifølge hovedmannen Devin Townsend, muligens allerede er oppløst. En venn av meg har i lang tid kilt ambolten, hammeren osv. med stadige drypp av det denne gjengen klarer, og jeg gir meg - dette er digg!

Angående den låten som ligger klar nedenunder, så har den godeste Devin enten forstått mer enn mange, eller så er det bare ironi... Uansett river det skikkelig!

 Connect now and emerge...

Sterke følelser!

Så er ferien over, og det er på tide med litt mer godlyd. Siden det er så lenge siden sist, så føle jeg at det er på sin plass med noe skikkelig staselig, nemlig opera. Under festspillene i Salzburg i 2005 ble bl.a. Verdis "La Traviata" fremført. Solistene var den russiske sopranen Anna Netrebko og den meksikanske tenoren Rolando Villazón. Fremføringen ble en sensasjon, og de to ble utropt til operaverdenens nye drømmepar. Forestillingen finnes både på DVD og CD, og begge kan varmt anbefales, men det er ikke ifra den jeg vil hente dagens klipp...

De to har nemlig gjort mye annet sammen siden 2005, bl.a. en filminnspilling av Puccinis "La Boheme", en opera som inneholder den fantastiske duetten "O soave fanciulla". Klippet under er ikke ifra filmen, men ifra en utendørskonsert i Berlin i 2008, uten at det gjør noe som helst. Klarer du å høre dette uten at gåsehuden reiser seg, bør du søke hjelp... God fornøyelse!

Hanna spiller Schubert

Tilbudskasser i plateforretninger har alltid vært potensielle gullgruver for min musikksamling. De er et ypperlig sted å smake på nye ting, artister som kanskje kan være noe, komponister jeg har hatt lyst til å høre nærmere på osv.

I København for noen uker siden fant jeg en nydelig platebutikk, Bånd & Plade Centret, som spesialiserer seg på klassisk musikk. De hadde massevis av plater på tilbud, bl.a. en utgivelse med den for meg ukjente pianisten Hanna Shybayeva. På platen spiller hun to sonater av Franz Schubert, D959 og D784. Siden jeg i det siste har brukt mye tid på å lytte til Beethovens pianosonater, og siden Schubert var svært inspirert av ham, så var dette en gyllen anledning til å bli bedre kjent med både komponisten og utøveren.

Første lytting ble gjort med hodetelefoner, og det er en time jeg ikke glemmer med det første! Både hennes tekniske kontroll og emosjonelle engasjement er imponerende. Hun har da også sanket en haug med priser rundt omkring i verden, både ifra hjemlandet Hviterussland, fra sitt nye hjemland Nederland, og mange andre steder.

Her er andre-satsen fra sonaten i A-dur, D959. Selv om Youtube dessverre har litt for dårlig lydkvalitet til helt å yte slik musikk rettferdighet, så gir det ihverfall et inntrykk av skjønnheten og nerven i denne musikken...

KT er tilbake...

På Mai-Jazz i 2004 var jeg på en strålende konsert med det engelske bandet Oi Va Voi. Med seg hadde de en gjestevokalist som i pausen spilte noen av sine egne låter. Etter konserten kjøpte jeg bandets cd, samt en 7" vinylsingel med den første utgivelsen til vokalisten. Begge deler ble selvfølgelig behørig signert.

Noen få uker senere fikk BBC-programleder Jools Holland et avbud til sitt faste tv-show Later with Jools Holland, og han inviterte samme vokalist som hadde gjestet med Oi Va Voi i Stavanger... Dagen etterpå var KT Tunstall storstjerne! Kort tid etter kom debutalbumet "Eye to the telescope", og det ble etterfulgt av ytterligere to album, "Acoustic Extravaganza" i 2006 og "Drastic Fantastic" i 2007.

Og nå er hun tilbake. "Tiger Suit" slippes i september, og her er første video-smakebit...

Det er sommer, det er sol, og det er dommedag!

På tide å riste løs litt her! Svenske Arch Enemy har én ting til felles med forrige band, begge har kvinnelig vokalist. Men de kunne ikke vært mer forskjellige. Her snakker vi Death Metal, nærmere bestemt melodisk death metal, også kjent som Göteborg-metal, ettersom det var der sjangeren oppsto.

Arch Enemy er opprinnelig en supergruppe ifra Halmstad i sør-Sverige. De ble dannet i 1996, og i 2000 ansatte de den tyske journalisten Angela Gossow som vokalist. Hun er så langt den eneste kvinnelige growler jeg har hørt, og lenger vekk ifra feminine vokal-idéaler kan du vanskelig komme. Kombinert med to gitarister og en solid rytmeseksjon, genererer Arch Enemy musikk som, om den ikke er den mest kompromissløse metal jeg har hørt, er spenstig så det holder!

Her er en låt fra 2005-albumet Doomsday Machine...

Det er sommer, det er sol og det er søndag!

Det er søndag, og mer unnskyldning enn det trenger jeg ikke for å hente opp igjen et av 90-tallets fineste band, engelske The Sundays. Det er ikke så mye jeg vet om dem, annet enn at gruppa ble startet av paret Harriet Wheeler og David Gavurin sammen med et par venner. De debuterte på plate i 1990, og to til fulgte i henholdsvis '92 og '97. Etter det har det blitt stille fra The Sundays, vistnok fordi grunnleggerne er mer opptatt av barneoppdragelse enn musikk for tiden...

Nyt denne perlen fra 1990, deres andre singel, "Here's where the story ends".

God natt!

Det er grått og trist der ute, og regner høljer ned. Tydeligvis er sommeren på hell. Seint begynner det óg å bli, så jeg kan vel like så godt gå å legge meg. Men hvem skal synge godnattt-sangen? Enkelt! Det skal The Barnsley Nightingale, stemmen John Peel kalte Englands vakreste, Kate Rusby. Kate er desverre ikke så kjent her på våre trakter, men i Storbritania er hun en av de fremste representantene for moderne folkemusikk. Og jeg er svak for britisk musikk, helt siden jeg som liten gikk rundt og trallet på Scarborough Fair og andre nydelige viser.

Sannsynligvis har det sammenheng med min begeistring for Robin Hood, sånn ca et par uker etter at jeg lærte å lese... Holmen i vest ble en permanent kulturpåvirkning, og det skjedde mye nydelig der før 4 karer fra Liverpool begynte å spille sammen...

Men tilbake til Kate Rusby. Etter at jeg hørte henne første gang på BBC, skaffet jeg meg en dvd av en konsert hun ga i Leeds. Den ble vistnok utgitt, fordi den etter hvert store tilhengerskaren hennes utenfor de Britiske øyer skulle få se en konsert. Hun har et kraftig tilfelle av flyskrekk, og gir derfor skjeldent konserter i utlandet. Leed-konserten har surret og gått jevnt og trutt siden, og etter hvert har den blitt supplert med flere utgivelser.

Her er en av de fineste visene på dvden, Who will sing me lullabies? God natt, og sov godt!