Grader av hvitt

En av de fineste opplevelsene jeg har hatt i en konsertsal, var i Stavanger konserthus den 11. januar 2007. Den dagen var jeg på urfremførelsen av Nils Henrik Asheim og Johan Harstads "Grader av hvitt". Verket blir av komponisten klassifisert som "et drama for stemme og symfoniorkester", og dramatisk var det så absolutt. Laila Goody var stemmen som framførte en suveren tekst om kulde og død, mens musikken forsterket og underbygget historien.

Konserten ble tatt opp av NRK, og komponisten har lagt hele opptaket ut til avspilling/nedlasting på siden sin. Dette er 50 minutter jeg virkelig vil anbefale, gjerne med hodetelefoner og lukkede øyne - bildene for ditt indre øye blir bare skarpere...

En liten smaksprøve ligger også ute på Youtube:

For oss betyr det litt mer...

På tide å se tilbake igjen. Denne gang til det strålende året 1980, og til et av de beste band som noensinne har traktert instrumenter i kongeriket.TAV er fortsatt det bandet jeg har sett flest ganger live, tror jeg, og det eneste bandet som har ført til at jeg har havnet på legevakten som følge av for ellevill dansing...

Her blir de dessuten introdusert av en annen gigant i norsk kulturhistorie. Skru opp lyden og nyt!

Gonna Prove I'm a man, can't you understand?

Tenk tilbake nå... Hvorfor var det vi begynte å like rock'n'roll? Var det fordi at tekstene var så bra, fordi musikken var kompleks og utfordrende? Selvfølgelig ikke... Det var rett og slett den tøffeste musikken som fantes! Og av og til blir jeg påminnet hvor enkelt og gøy det egentlig var (og er)... Young Heart Attack var et band som dukket opp i Austin, Texas (selvfølgelig), i 2001. De ga ut et strålende album, Mouthful of love, og en ikke fullt så bra oppfølger, og så forsvant de, som så mange har gjort, uten at så alt for mange la merke til det. Men førstealbumet står som en påle i min samling, og få ting får meg i bedre humør på mørke dager. Her er Starlite...

New Zealand neste...

Det er så vidt jeg vet ikke så mye Jimmy Page og meg har til felles, men en ting har vi: Vi er begge fans av en av New Zealands største stjerner, Bic Runga. Bic, som er av maori-kinesisk slekt, debuterte i 1997 med albumet "Drive", en plate som gikk rett til topps på listene i hjemlandet, og er visstnok det mestselgende album noensinne på New Zealand. Oppfølgeren "Beautiful collision" kom i 1999, og den foreløpig siste platen hennes, "Birds", kom ut i 2005. Nå er hun visstnok iferd med å fullføre en ny utgivelse som skal komme utpå nyåret.

Musikalsk hører hun til i det som særdeles upresist kalles "singer/songwriter" kategorien, med låter som beveger seg ifra viser, til pop og videre nesten til jazzen, selv om hun absolutt ikke er noen jazzartist. Tekstene spinner stort sett rundt det evige temaet kjærligheten, men finslig utført, og uten alt for mange klisjéer.

Her er en akkustisk konsertversjon av "Say after me" ifra siste utgivelsen... Fint, hva?

Torsdag før fredag før fridag for faen!

Det er noen dager siden det skjedde, men dette er stort for et gammelt pønkehjerte... Jøran Rudi, den tidligere gitaristen i Kjøtt, har lagt ut alt de spilte inn til fri nedlasting. En kjempesamling norsk rockehistorie, og attpåtil i topp lydkvalitet.

For de som ikke vet det, så var Kjøtt et band som eksisterte imellom 1979 og 1981, en periode hvor norsk rock virkelig var på høyden. Som (styre)medlem av Stavanger Rockeklubb hadde jeg gleden av å se dem live på det (dengang) nokså nedslitte Rosenkildehuset, i forbindelse med lanseringen av deres første, og siste, fullengde album, Op. En av de første konsertene som virkelig gjorde inntrykk på en ung pode!

Og nå kan de altså nytes igjen, gratis og i moderne (digital) innpakning. Julen begynner tidlig i år :-)

Det ligger noen opptak med dem på Youtube. Desverre er kvaliteten på de fleste nokså laber, men jeg fant i hvert fall en som lyder bra. Klassisk låt er det også. Her en Mannen på taket...

Helt sikkert, altså!!!

Det er bare å innrømme det. Jeg er kjempemisunnelig på svenskene. Det landet er et oppkomme av bra popmusikk, og jeg er svak for god pop.

Jeg blir stadig slått av hvor strålende den rene popen kan være. Den er på en måte det basale musikkuttrykket, og det vi alle begynner med. For hva er vel barnesangene vi først lærer, annet enn evige pophits? Enkle melodilinjer, refrenger som limer seg fast i hjernen, og tekster som innbyr til å synge med på. Problemet inntreffer først senere i livet, du blir eldre, men popmusikken er stort sett like infantil...

Det er her artister som Annika Norlin kommer inn i bildet. Under to forskjellige artistnavn, Hello Saferide i sin engelskspråklige utgave, og Säkert! i den svenske, lager hun intelligent popmusikk for voksne mennesker. Tekstene hennes er blandt de ypperste som skrives for tiden, og låtene er en perlerad av gode melodier. Den tidligere journalisten (og fremtidige psykologen, hvis hun fullfører studiene hun begynte på i fjor), hadde egentlig ikke tenkt å utgi mer enn en plate under sitt svenske alias, men her er første videoen ifra hennes nye album Facit.

Syberia

Noen temaer bare limer seg fast i den musikalske hukommelsen, slike som temaet til The Pink Panther o.l. Men ikke alle er husket av like mange. Filmmusikk har et stort publikum, selv på plate, og uten bilder. Spillmusikk derimot, er fortsatt i ferd med å bli etablert som et "høyverdig" musikalsk uttrykk - og klisjéene dominerer så langt jeg har hørt, fortsatt mediet.

Men noen få musikalske øyeblikk har festet seg etter alt for mange timer foran skjermen, og her et et av de fineste... Dimitri Bodiansky og Nicolas Varleys musikk til "Syberia", et av de mest formfullendte spill jeg noensinne har hatt gleden av å spille. Temaet får meg stadig til å tenke på Brahms, av en eller annen grunn, og da særlig tredje satsen i hans tredje symfoni. Det er noe med stemningen som får assosiasjonene i gang... Uansett, skal du spille ett spill på pc'en din, så går du ikke feil med dette, hverken hva gjelder musikken, Benoit Sokals nydelige illustrasjoner, eller historien som sådan.

God fornøyelse!